En dag jeg satt å reflekterte over dette fantastiske moderne samfunnet vårt hvor bilder kan tas med digitalt kamera, telefon og ymse andre innretninger og deles via ulike sosiale medier gikk det opp for meg.. De aller færreste av oss printer bildene våre. Det betyr at den dagen jeg forsvinner vil alle de til nå 60 000 bildene som dokumenterer livet mitt forsvinne med meg. Bortsett fra skrytebildene som ligger på Facebook, finnes utallige bilder og historier som jeg skulle hatt i papirform i et album i en hylle i ett hus, og som kunne dras frem av dem som måtte finne det interessant.
Det er i mine øyne noe verdifullt en går glipp av ved publisering av bilder på instagram eller Facebook. Hva gjør en med alle bildene hvor en ikke ser perfekt ut? Eller som er litt uskarpe, eller som har et innhold som er uforsvarlig å legge ut. I mine album kan jeg legge ut bilder venner forbød meg å legge på Facebook, selfies jeg er flau over, sminkeløse ansikter, barnebilder, fyllabilder og bilder av hvor jeg var og ting jeg fant interessant der og da som jeg kan knytte en historie til. I mine album er jeg meg selv og ikke feilfri som jeg føler jeg må være om noe skal såkalt "postes" eller "publiseres"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar